Vår historie

Hvorfor Kontaktpunkt24 finnes

Utkast: Øysteins egen tekst, delt opp og språkvasket. Må godkjennes av Øystein før lansering.

Jeg er aleneforelder og far til et barn med særlige behov. Kontaktpunkt24 startet ikke som en forretningside, eller fordi jeg hadde et ønske om å bygge enda en informasjonsside. Det startet med det jeg selv opplevde i møte med systemene som skulle hjelpe oss.

Gjennom flere år har jeg måttet forholde meg til en lang rekke instanser og fagmiljøer. Jeg har vært gjennom rettssystemet og barnevernet, hatt kontakt med familie- og hjelpeapparatet, barnehage og senere skole, og måttet navigere mellom kommune, helsevesen, BUP, NAV, hjelpemiddelsystemet, PPT, Statped, Statsforvalteren, Pasientreiser og andre tjenester.

Hver av disse instansene har sitt mandat, sine regler og sine ansatte. Mange av menneskene jeg har møtt har ønsket å hjelpe. Problemet oppstår ofte i mellomrommet mellom dem.

Uansett hvem du er, forventes det at du forstår hvem som har ansvar for hva, hvilke rettigheter du har, hvilken lov eller ordning som gjelder, hva du må dokumentere og når du eventuelt må klage. Når situasjonen din samtidig involverer flere instanser, for eksempel NAV, helsevesen, kommune og skole, blir det som på papiret ser ut som en sak, i praksis mange parallelle prosesser. Selv har jeg opplevd det som forelder til et barn med særlige behov, men mønsteret er det samme for alle.

Og veldig ofte blir du selv kontaktpunktet mellom systemene.

Du videreformidler informasjon. Du følger opp avtaler. Du undersøker rettigheter. Du etterlyser svar. Du samler dokumentasjon. Du minner en instans på hva en annen har sagt. Du forsøker å finne ut hvem som faktisk har ansvaret når noe stopper opp.

Når oppfølgingen fungerer, kan dette være håndterbart. Når den ikke gjør det, kan det føles som om hele systemet hviler på at du selv har kapasitet nok til å holde det sammen.

Når du trenger hjelp mest, forventes det ofte mest av deg

Det er et paradoks jeg har tenkt mye på.

Vi oppsøker NAV, helsevesenet, kommunen, barnevernet, skolen eller andre offentlige tjenester nettopp fordi noe i livet er vanskelig. Likevel kan hjelpen være organisert på en måte som krever svært mye av personen som ber om den.

• Du må kunne forklare situasjonen riktig.
• Du må faktisk vite hvilken hjelp som finnes, og hva du kan ha krav på. Det er langt fra alltid at noen forteller deg det.
• Du må finne riktig instans.
• Du må forstå brev og vedtak, og kjenne frister.
• Du må dokumentere behovene dine.
• Du må vite når noe ikke stemmer.
• Og noen ganger må du ha overskudd til å klage på systemet mens du står midt i situasjonen det egentlig skal hjelpe deg med.

For en ressurssterk person kan dette være krevende.

For noen som allerede er utslitt, syk, traumatisert, økonomisk presset, alene med omsorgsansvar, har språkbarrierer eller av andre grunner ikke passer inn i det vi gjerne kaller en «A4-bakgrunn», kan terskelen bli enorm.

Det er ofte nettopp disse menneskene systemene er laget for å hjelpe.

Møtet med mennesker betyr mer enn vi liker å tro

Jeg har også erfart hvor stor forskjell enkeltmennesker i systemet kan gjøre. Noen ganger møter du en saksbehandler, lærer, behandler eller fagperson som ser hele situasjonen. De lytter, undersøker hva som faktisk kan gjøres og hjelper deg videre. Plutselig fungerer systemet slik man trodde det skulle fungere.

Andre ganger kan opplevelsen være det motsatte.

Jeg har selv opplevd isolasjon, mistro og manglende støtte i systemer som skulle være der for barnet og familien. Jeg har opplevd hvor vanskelig det kan være når vurderinger eller holdninger fester seg tidlig, og hvor mye arbeid som kan kreves for å korrigere et bilde når det først er skapt.

Jeg tror ikke dette nødvendigvis handler om at mennesker ønsker å behandle andre dårlig. Ofte handler det om strukturer, tidspress, kultur, stigma og ubevisste holdninger. Men konsekvensene for den som står på den andre siden kan være like reelle.

Etnisk bakgrunn, kjønn, økonomi, arbeidssituasjon, helse, språk, familiesituasjon, eller bare det å ikke passe inn i forventningen om hvordan en «vanlig» bruker skal opptre, kan påvirke hvordan møtet med systemet oppleves. Og fordi mye skjer gjennom skjønn og menneskelige vurderinger, kan det av og til føles som om tilfeldigheter får altfor stor betydning.

Treffer du riktig person, åpnes en dør. Treffer du feil person, kan du bruke måneder på å komme tilbake til det samme punktet.

Hvem hjelper deg når hjelpesystemet ikke fungerer?

Dette ble etter hvert et av de viktigste spørsmålene for meg.

• Hva gjør du når du mener et vedtak er feil?
• Hva gjør du når forskjellige instanser peker på hverandre?
• Hva gjør du når barnet ditt har et dokumentert behov, men ingen ser ut til å ha ansvaret for at tiltaket faktisk blir gjennomført?
• Hva gjør du når du føler deg feilaktig vurdert eller ikke tatt på alvor?
• Hvor går du dersom du ikke engang vet hvem som har ansvaret?

Det finnes klageordninger, tilsynsmyndigheter, pasient- og brukerrettigheter, ombud og organisasjoner. Men for å bruke dem må du først vite at de finnes, og forstå hvilken som gjelder for akkurat din situasjon.

Jeg opplevde også hvor vanskelig det kan være å stille et system eller en enkelt instans til ansvar når problemet ikke er en stor og åpenbar feil, men mange små hendelser, manglende oppfølging, uheldige vurderinger eller ansvar som blir skjøvet videre.

Jeg savnet et sted hvor jeg kunne begynne. Ikke nødvendigvis et sted som kunne løse alt for meg, men et sted hvor noen kunne si:

Dette er hvem du bør kontakte.

Dette er rettigheten du bør lese om.

Dette er hvordan andre har løst en lignende situasjon.

Dette kan være neste steg.

Og kanskje like viktig:

Du er ikke den eneste som har opplevd dette.

Fra min erfaring til noe større

Kontaktpunkt24 startet med mine egne erfaringer som far. I begynnelsen handlet mye av tankegangen min om fedre og menn. Det var den delen av systemet jeg selv hadde sett fra innsiden, og jeg hadde opplevd hvor ensomt det kunne være når man følte at forventninger knyttet til kjønn eller foreldrerolle påvirket hvordan man ble møtt.

Men jo mer jeg leste, undersøkte og snakket med andre mennesker, desto tydeligere ble det at dette var mye større enn min egen historie. Dette handler ikke om menn mot kvinner. Det handler om mennesker mot systemer som av og til blir så store og kompliserte at den enkelte forsvinner i dem.

Kvinner opplever det. Menn opplever det. Personer med innvandrerbakgrunn opplever det. Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever det. Foreldre til barn med særlige behov opplever det. Mennesker med dårlig økonomi, psykiske belastninger eller begrensede norskkunnskaper opplever det.

Historiene er forskjellige, men mange av problemene går igjen:

• Du vet ikke hvem du skal kontakte.
• Du sendes mellom instanser.
• Du må forklare den samme historien på nytt.
• Informasjonen finnes, men er vanskelig å finne eller forstå.
• Ingen ser ut til å ha ansvar for helheten.
• Og den som har minst overskudd, må ofte bruke mest energi på å få hjelpen til å fungere.

Ressurser avgjør hvor godt du klarer å kjempe

Det ble også tydelig for meg hvor mye egne ressurser betyr.

• Har du penger til advokat, rådgiver eller privat behandling, har du flere muligheter.
• Har du høy utdanning, gode norskkunnskaper og erfaring med offentlig forvaltning, er det lettere å forstå et vedtak og finne ut hvordan du skal svare.
• Har du et stort nettverk rundt deg, finnes det kanskje noen som kan hjelpe deg når du selv ikke orker mer.

Men ikke alle har dette. Og lik behandling betyr lite dersom bare de som allerede har ressurser klarer å finne fram til rettighetene sine.

En rettighet man ikke kjenner til, eller ikke klarer å gjøre gjeldende, kan i praksis bli en rettighet man aldri får brukt. Det er noe av dette Kontaktpunkt24 vil gjøre noe med.

Et kontaktpunkt når du ikke vet hvor du skal begynne

Det er dette navnet Kontaktpunkt24 etter hvert kom til å bety for meg. Ikke at en nettside skal kunne løse alle problemer, men at det skal finnes et sted å begynne når du ikke vet hvor du ellers skal gå.

Jeg vet hvor mye energi som kan gå med til å kjempe for noe du mener burde ha vært selvfølgelig. Jeg vet hvordan det er å sitte om kvelden og lese regler, vedtak og dokumentasjon fordi alternativet er å håpe at systemet ordner opp av seg selv. Og jeg vet hvor stor forskjell det gjør når man endelig møter noen som lytter og faktisk forsøker å finne en løsning.

Kontaktpunkt24 bygger på en enkel tanke:

Tilgangen til hjelp bør ikke avhenge av hvor flink du er til å kjempe for den.

Vi skal ikke love at vi kan løse alt. Men vi kan forsøke å gjøre veien gjennom systemet litt kortere, litt mer forståelig og litt mindre ensom. Vi fortjener alle å bli møtt med respekt og få en reell mulighet til å bli hørt.

Det er derfor Kontaktpunkt24 finnes.

Del din erfaring  Hva Kontaktpunkt24 skal være →